

Jeg hadde egentlig tenkt å poste dette innlegg i dag til morgen, men fikk litt dårlig tid.. Vi ble delt inn i grupper på 5-6 personer, der du måtte sette sammen barndomsminner fra alle sammen, der du forteller din historie imens resten av gruppa dramatiserer det. Og minnet/historien til hun ene jenta på gruppa, jeg har ikke ord.. Off stakkars jente.. La oss bare si at ex kjæresten hennes nå sitter i fengsel til han er 75 år.. Han var en veldig kontrolerene kjæreste og slo henne gjentatte ganger. Jeg kunne så og si ikke se for meg hva hun hadde gått igjennom før hun da valgte MEG til å spille hennes rolle mens hun fortalte. Alt plutselig mye mer virkelig for meg. (keep reading..)
Overgangen til scenen hennes var ganske kul, hun spilte først en annen jente på sykehuset, da legen hevet armen som om han skulle til å slå, og akkurat da frøs alle på scenen. Hun reiste seg opp og begynte å fortelle historien sin, jeg kom da ut på scenen og satte meg ned i hennes plass. Da hun hadde fortalt begynnelsen av historien sin kikket hun bak seg, den "fryste" hånda slo meg i ansiktet med et stort smell .. jeg datt/rulla ned fra "senga" i smerter, og prøvde å komme meg ut og mens jeg gjorde det klart " Im done with this!". Da jeg skulle til å åpne døra river han meg i beinet så jeg lander på magen. Han drar meg bortover mot midten av scenen, slo meg gjentatte ganger med en baseball kølle, reiv meg opp etter håret, holdt kvele tak på meg og skreik " TELL ME YOU LOVE ME!!" mens han holdt en pistol til hodet mitt..
Som sagt, da jeg først hørte dette trodde jeg ikke mine egene ører. Men alt det vi dramatiserte er fra hennes sanne historie, jeg kunne virkelig ønske jeg kunne vist dere alle hvor bra dette ble til slutt. Til dere som ble litt forvirra, overgangen gjorde legen til den grusomme kjæresten, og meg til den misshandlede jenta .. Jeg er så takknemlig for å ha fått spille den rollen, det er noe av det mest intense jeg har vært med på tror jeg. Gruppa mi var sist og hadde den mest overaskende historien, og det å se reaksjonen til lærern og resten av klassen da vi gikk av scenen var ubeskrivelig. Sallen var heeelt stille.. før læreren så tok av seg brillene, pusta tungt og kom med et lite " wow.." .Jeg var utrolig nervøs for at jeg ikke kom til å klare å dramatisere rollen hennes så bra som jeg ønsket, men helt ærlig. Etter komplimentene jeg fikk etter framføringen sitter jeg med en god følelse! Åh, for en dag! Jeg har virkelig lyst å bli skuespiller nå kjenner jeg, tenk det å få spille i en film da dereee.. For en drøm
Hvordan tror du at du hadde taklet denne rollen ?
Hva syntes dere?